søndag 22. desember 2013

Julenissen tror jeg på





Julenissen tror jeg på. 
Som barn gjorde jeg det. Nå er det lite jeg tror på. Få ting jeg velger å sette min lit til. Det var en gang da jeg trodde. Jeg trodde ihvertfall at jeg trodde. På Gud. Vaklende håpet jeg på at jeg kunne være bra nok - være en som ihvertfall Gud kunne være glad i. Kanskje han kunne være glad i meg til tross for at jeg var håpløs? Betingelsesløs kjærlighet og alt det der. Da var jeg ung voksen. Alene, men borte fra dem som fordømte en tro. Borte fra familien. Borte fra familien som ikke hadde noe forhold til tro i det hele tatt. Hjemme var mammas spøkefulle bordbønn: "I Jesu navn flyr bordet til værs, så får vi mat i vilden sky": Festlig. Brakande morsomt. Men da jeg ble ungdom vaklet jeg. Mellom tro og tvil. Noe i meg sa at det fins noe mer, noe i meg søkte. Men de rundt meg lukket dører. Jeg søkte, men følte meg feil. Sær.  Familien min hadde ingen tro. Enkelt og greit. Og jeg ville ikke være annerledes. Jeg ville være mamma og pappas lille jente. Jeg ville være snill og flink og fylle rollen jeg alltid hadde hatt. Men jeg begynte å tro. Til jeg krasjet i en depresjon. 
Hva kan en depresjon gjøre med troen?
Stemmer innenfra: "Gud, jeg fortjener ikke din kjærlighet. Du skulle aldri skapt meg. Du gjorde en feil. Gud, jeg fortjener ikke å være ditt barn."   
Jeg var i kirken.  Jeg gråt. Stemmene i hodet mitt sa at jeg ikke var verd Guds kjærlighet. Det var siste gang jeg gikk i kirken. Siden har jeg vært i kirken kun ved begravelser og konfirmasjoner. Og av en eller annen grunn er det èn sang som berører meg, får meg til å gråte. "Deg være ære".  
Jeg har forsøkt å forstå hvorfor denne sangen berører meg så sterkt, men klarer ikke å sette fingeren på det. Men det er en høytidelig sang. Den gjør noe med meg. 


Jeg trodde. På Gud. Litt. Til jeg ble deprimert og mente at min plass var på bunnen av Sognefjorden. Da forlot jeg Gud. Etterpå har jeg sagt  at jeg ikke fortjener Guds kjærlighet. Jeg er feil. Jeg har tenkt at han gjorde en feil da han skapte meg,  dermed har jeg sagt at Gud feiler. Jeg har satt meg over Gud og sagt at han gjorde en feil da han skapte meg. Slik er depresjoner fascinerende. Jeg har satt meg selv høyere enn Gud, jeg har sagt at  han aldri skulle skapt meg.  Og dermed har jeg hatt enda en grunn til å ikke fortjene hans kjærlighet - jeg har hevet meg over Gud. 

Nå er jeg mer enn ung voksen. Forholdet til gud? Det er en sorg. På et vis føler jeg meg  meg snytt fordi familien min tok så tydelig avstand til tro. Det førte til at jeg ikke våget å tro selv. Mitt lodd i livet er jo at jeg vil være slik andre ønsker jeg skal være. Ingen har noensinne ønsket at jeg skal ha en tro. Ingen har noensinne sagt at det er greit å ha en tro. Hvis jeg tror, så er jeg sær. Det forsterker følelsen jeg alltid har hatt - jeg er feil. Utenfor. Merkelig. Annerledes.  Alt jeg prøver, er å være god nok.  Så står jeg i et kaos: I mine egne øyne fortjener jeg ikke å bli elsket av Gud, og det å tro på en gud gjør at jeg ikke er en av familien. Jeg trenger å høre til. Så jeg velger å ikke våge å tro, fordi det ville medføre at jeg ville være annerledes. Foreløpig har jeg ikke styrken til å skille meg ut. Det er trist at andre skal definere min tro. Jeg kjenner at jeg trenger å tro, men jeg våger ikke, fordi ingen har lært meg hvordan jeg gjør det. I min krets blir kristne folk sett ned på. Ikke spør meg hvorfor. Men det gjør at jeg ser ned på meg selv fordi en del av meg kjenner behov for å tro. Barna  har spurt: "Mamma, tror du på Gud?"  Svar: "Jeg vet ikke, men jeg tror det fins noe, en kraft eller en Gud". Barn er direkte. De kan være brutalt konfronterende. Noen ganger gjør det godt, noen ganger gjør det vondt, noen ganger vokser man i den prosessen. Jeg har spurt meg selv etter at ungene spurte meg; "Tror jeg på gud? Ja, jeg tror at jeg tror på Gud. men det kan jeg ikke si." Nesten som å være skaphomse, tenkte jeg for noen dager siden. Jeg tror på Gud, men jeg er Judas, vil benekte det ved første anledning. Det er så mye enklere å være slik som alle andre. Være slik som andre vil. Og slik er jeg: "Jeg er den du vil ha, og da blir allting bra". Men bak frykten for å tro ligger det mer - en frykt for ha verdi. Dersom jeg skulle tro på Gud, vil jeg måtte tro på meg selv. Min egen verdi. Jeg ville måtte redefinere meg selv. Gå ut av min trygge rolle som den ingen kan elske. Det er en skremmende tanke, å skulle våge å tro. Ikke bare på en gud, men å tro på meg selv. Gi meg selv samme verdi som jeg gir andre.

"I believe in Santa Claus". 
Jeg tror ikke på nissen lenger, men jeg tror på juleglede, tror på viktigheten av å være sammen. La gaver være gaver, la nissen være eller ikke være tegn på stadig økende kjøpepress, la butikkene flomme over med jul i november.
 Men finn din egen jul. Det som virkelig betyr noe. For meg er julen liten, men kretser rundt en stor og viktig kjerne, mine nærmeste. I julen vokser fokuset mitt, jeg kjenner sterkere på følelser for dem jeg er glad i. Slik er julen god, og nissen et symbol på det å være sammen. Det å ville gi. Av seg selv, ikke fra lommeboken.







I believe in Santa Claus med Dolly Parton og Kenny Rogers




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar