mandag 7. oktober 2013

Knust flaske, knust kveld





Det skjedde så brått. Ingen bombe egentlig. Når man har litt innabords, så er knuste flasker ingen overraskelse.Ting ramler, raser og  klirrer gjerne litt ekstra når man har noen øl innabords. Det er ihvertfall min erfaring.

Nå sitter jeg her med 1/2 øl igjen. Ikke noe å skryte av. Fire øl knuste på et mystisk vis da jeg skulle ta en ny øl fra kjøleskapet. Og det er kjipt. Særlig fordi dette er tiden da jeg ville ha tatt noen øl og begynt å gjøre rent i huset. Sånn er jeg. Det er som om jeg ikke greier å gjøre noe med mindre jeg har en rus eller gjør noe for noen. Jeg liker rusen. Da klarer jeg å gjøre ting i huset. Rydde, vaske og organisere. Jeg får en kraft som jeg mangler som edru. Det er som å putte kontakten i støpselet, plutselig strømmer det ut en energi og et overskudd. Det er kanskje min største forbannelse - manglende evne til å skape energi når jeg ikke har noen å bruke den på. Jeg er ikke nok. Jeg er ingenting, og klarer derfor ikke å gi meg selv noe. Alt jeg gjør er for noen. Noen andre. De jeg er glad i. Jeg håper på at jeg en dag greier å gjøre noe for meg. Bare meg. Utfordringen er å håndtere alenetid på et konstruktivt vis. Fylle tiden med noe som er meningsfullt for meg. Men hva er meningsfullt?
TV gir meg sjelden noe dersom jeg ikke ser TV med noen. PC er bare interessant dersom jeg har et mål, en konkurranse som skal løses, et spørsmål jeg trenger svar på. Jeg er tom. Aleine.
Dersom ingen er i nærheten, er jeg ingen. Når kjæresten min, ungene mine er i nærheten, da er jeg. Jeg er. Som om jeg starter å eksistere, fungere. Jeg har en rolle, noen trenger meg. Noen ser meg og dermed er jeg.  Jeg er når du ser meg. Uten deg er jeg ingenting. Derfor er du viktig. Du former meg. Si at jeg er dum. og jeg tror deg. Si at jeg er klok, da våger jeg å snakke. Si at jeg  er feit, så skal jeg si det til meg selv i år etter år.  Si at jeg er varm, så skal jeg varme deg. Si at jeg er håpløs, så mister jeg håpet. Fortell meg at jeg er flink, så tror jeg deg ikke der og da, men kanskje senere. Om en dag, en uke, ett år.
Jeg trenger deg. Igjen og igjen og igjen. Jeg vil aldri be deg komme, aldri be deg om å støtte meg. Og kommer du, vil jeg tro at du egentlig ikke ønsker det. Og skulle jeg se at du ønsker det, vil jeg tenke at du trenger å være der for noen. Ikke at du egentlig ønsker å være der for meg.
Jeg forventer at du vil forlate meg. Alle vil det. Ikke barna mine, for de trenger meg. Men min erfaring er at jeg er alene. Da jeg var barn, gikk mamma da jeg trengte henne. Gang på gang. Nå har livet mitt rammer og jeg er trygg. Men likevel. Vi har vel alle vårt kaos. Mitt gjentatte mareritt er å bli forlatt. Jeg gjenopplever hele spekteret av følelser: forvirring, kaos, sinne, sorg, håpløshet, menigsløshet. Gi meg et lite hint om at du ikke trenger meg, så skal jeg forsikre deg om at jeg ikke trenger deg. Jeg trenger ingen. Jeg trenger deg -  men vil aldri si det.  Trenger jeg deg, så mister jeg kontroll. Jeg blir sårbar. Naken. Alene. Og min erfaring er at alene betyr kaos.

Hva er nærhet?
Noe skjedde. Jeg vet ikke hva. Kroppsbildet krasjet og det fysiske nærværet forsvant. Hvordan og hvorfor det skjedde, vet jeg ikke. Jeg la på meg, kanskje jeg ble deprimert, men det husker jeg ikke. Det oppsto en avstand til meg selv, en avstand til kjæresten min som jeg ikke greier å bryte. Verdens beste kjæreste, men jeg stivner når han tar på meg.  Hver gang han tar på meg, kjenner jeg ubehaget ved at han må synes at jeg er ekkel. Feit. Ingenting ved meg er bra. Jeg våger ikke å ta på ham slik jeg ønsker, slippe meg fri, bare være nær. Jeg kjenner mer behov for å kle på meg enn å kle av meg. Og jeg vet ikke hvorfor.
Jeg kan alltids si til meg selv at jeg har vært  seksuelt misbrukt, og at det gjør ting vanskelig. Jeg kan alltids si at jeg ikke liker sex. Jeg kan alltids si at jeg ikke har noen drifter.
Men jeg er glad i kjæresten min, og har tidligere hatt den tryggeste og beste sexen jeg kunne håpet på. Noe skjedde, og sex og nærhet skremmer vettet av meg. Og jeg aner ikke hvorfor. Jeg lever med en sorg over det som skulle vært. Det jeg så gjerne vil ha. Når vi skal ha sex igjen? Jeg aner ikke. Tanken skremmer meg, den medfører bare sorg og håpløshet. Det er frustrerende. Jeg klarer ikke å plassere panikken, hvor den kommer fra, og klarer derfor ikke å gjøre noe med situasjonen. Når nærhet blir kaos, er det vanskelig å få ro i hverdagen. Alt jeg ønsker er ro og trygghet. Nærhet. Men for tiden er jeg visst best på fysisk avstand.
Det trengs fem hundre forsikringer på at jeg er okei, før jeg tror det. Bare èn negativ  kommentar for at jeg skal forstå at jeg er feil. Det fins alltid en som sier noe negativt, i en bisetning, uten egentlig å mene det. Men jeg suger til meg negative beskrivelser av meg selv, de former meg, definerer meg. Jeg er den du sier at jeg er. 

Jeg er - men hvem er jeg?



Rush, rush av Paula Abdul





10 kommentarer:

  1. Dette var sterkt å lese, og jeg gjenkjenner deler av det du forteller her.

    Varm klem

    SvarSlett
  2. Takk Bibbi. Ha en fin dag! Klem

    SvarSlett
  3. Veldig bra, men også veldig trist å lese. Du skriver så bra, beskriver så godt vanskelige tema. Eg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Håper at skriving hjelper, og at du finner noen av svarene ;)
    Ønsker deg bare gode dager,
    og sender noen varme klemmer din vei ! ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Åshild.
      Ord på papir eller skjerm hjelper ofte. Det er godt å sortere tankene iblant. Og jeg er gjerne ærligere med meg selv når jeg skriver av en eller annen grunn. Ønsker deg mange gode og lune vinterdager. Klem

      Slett
  4. Hei på deg :) Vil si at det var sterkt å lese. Håper at du vil finne deg selv, og forstå hvor viktig du er. Sender deg varme tanker og klemmer på din vei. Ann-Christin ----<@

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Ann-Christin.
      Livet går i bølgedaler, og noen ganger oppdager man seg mer sårbar enn andre ganger. Dette er nok en slik periode, jeg tror ikke jeg er alene om å ha problemer med å definere meg selv. Men det blir bedre, jeg jobber med saken ;)
      Klem fra meg

      Slett
  5. Hei, hoppet litt rundt i blogland og havnet her hos deg. Jeg er ikke bipolar men har mine utfordringer på andre måter. Du skriver så bra, kjenner igjen følelser hos deg som jeg har kjempet med hele livet. Naturen har vært og er min beste medisin. Det er vanskelig å forklare men den gjør noe med meg. Gode tanker til deg, med ønske om at helgen må bli en god en. Pam

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei !
      Ah, nå minnet du meg på naturen.. Jeg er elendig på å komme meg ut, den er jo gull verd! Kanskje jeg skal ta meg en tur ut i morgen, tankene blir ofte lettere å ha med å gjøre utendørs. Sender deg en god klem denne lørdagskvelden.

      Slett
  6. Du skriver på en sterk og gripende måte. Selv om det er umulig, så lever jeg meg inn i din historie. Håper kvelden blir bra. Selv om jeg ikke er som deg, så kjenner jeg igjen noen av tankene dine. Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mette.
      Takk for fine ord. Min historie er min, men jeg tror nok ikke det er så vanskelig å kjenne seg igjen i følelser og tanker. I bunn og grunn tror jeg vi er ganske sårbare av natur, de fleste av oss, sterkt avhengig av trygghet og aksept fra dem vi har rundt oss. Ha en fin julemåned. Klem fra meg

      Slett