lørdag 3. november 2012

Sulten?










De fleste som har forsøkt å regulere følelsene sine med mat, har nok møtt vekten. Enten kampen mot badevekten eller kampen mot vekten av følelsene eller kroppen sin. Denne krigen som en desperat kjemper for å vinne.  

Du kan aldri vinne.

Jeg har prøvd. Målrettet på vei mot ingenting. Når alt rundt er uforutsigbart og kaotisk, da er behovet for kontroll stort. Behovet for noe å holde seg fast i når der ikke er noen å holde i. Noen som ser deg, noen som kan hjelpe å skape trygge rammer og forutsigbarhet i livet ditt. Alt i meg var kaos. Mangel på ord. Et selvhat som kan skremme de fleste. Behovet for å være liten. Eller lett. Få slåss mot min verste fiende - meg selv. Med en målrettethet jeg aldri har hatt verken før eller siden. Seire som jeg aldri trodde jeg skulle få kjenne, en glød og opplevelse av kontroll. Full kontroll. Samtidig likegyldighet for hvor det skulle ende. Helst skulle alt ende. Jeg ville bare vekk. Bort fra alt. Alle.

Jeg sa at jeg kjente seire jeg aldri trodde jeg skulle få kjenne. Og det er tilfelle. Seier over å klare å ikke spise, seier over å veie noen hundre gram mindre på vekten. Seier over å måtte gå med stilongs og to ulltrøyer midt på sommeren - at jeg frøs var tegn på at jeg hadde gått ned i vekt. Og det likte jeg. Og det var også alt jeg likte. Mer og mer ble vanskelig å forholde seg til. 

Jeg måtte etterhvert kjempe på flere fronter: Raseriet og uroen når vi var bedt på besøk og jeg måtte spise. Skammen og sorgen etter å ha inntatt et stort måltid. Når jeg var blant andre, spiste jeg godt. Fikk vondt i magen. Spiste mer enn normalt, for å vise at det ikke var grunn til bekymring. Det å innta et større måltid raserte kontrollen over maten, etter store måltid kom sultfølelsen tilbake. Dermed gikk det noen dager med lite inntak før sultfølelsen dempet seg igjen. En evig kamp.

Jeg mestret. Endelig mestret jeg noe igjen. Jeg var tilbake i barndommens trygge rolle - jeg var flink. Da jeg var liten trodde jeg at dersom jeg var flink nok, så ville mamma bli glad i meg. Men den opplevelsen fikk jeg aldri. Dermed var jeg vel ikke flink nok. Jeg måtte bli flinkere. Om bare det jeg gjorde var perfekt, DA ville jeg nok bety noe. Være en som noen kunne være glad i.

Kampen mot vekten ble kampen for å bli perfekt. Gjøre alt rett. Med et slikt utgangspunkt ble det å ikke spise det viktigste i tilværelsen. Jeg giftet meg med vekten. Ingen andre kunne være glad i meg, men i det minste kunne jeg være flink. Flinkere. Ha full kontroll. Mestre noe når jeg på alle andre områder feilet. Jeg hadde et inderlig behov for å få klamre meg til denne lille verden jeg skapte meg - en verden der det ikke var plass til andre.

Jeg startet med å si at du ikke kan vinne en slik kamp. Det blir enorme tap hver gang du ikke greier å spise lite eller ingenting.  For de fleste er det uviktig om en legger på seg 300 gram. For meg var dagen var ødelagt, den ble fylt av angst og nedstemthet.   
Hvert tap gir grobunn for mer selforakt. Nederlagsfølelse. Opplevelse av å være håpløs. Det som skulle være en løsning, har blitt problemet. 

Nå er det plutselig to store kamper å kjempe - kampen mot vekten og kampen mot følelsene som  nederlagene gir. Disse følelsene er kaotiske, skremmende. Altoppslukende. Hver gang man ikke greier å styre maten, så mister man fotfestet. All kontroll er borte, tilværelsen er mer skremmende enn noen gang. Det fins ingen annen måte å gjenopprette balansen, annet enn å ta kontroll over vekten igjen. Plutselig er det vekten som styrer deg - ikke du som styrer vekten.

Du må gi slipp på kontrollbehovet for å gjenopprette kontrollen.

Kampen mot vekten kan du aldri vinne. Du kan kun seire ved å komme deg ut av dette ødeleggende forholdet du står i. Skilsmisse. Vekten er som psykopaten i et samliv, du kan bare bli ødelagt av å bli værende. Den virkelige seieren er å komme ut av dette helvetet som du er låst i. Søke  tryggheten og støtten et annet sted.




 Sulten?

Gå ut i natten,
løp av deg
sulten.
Løp fra sannheten
inn i 
drømmene dine.
Spring fra
tomheten
til evigheten.
Glem livet
- for du har allerede
glemt å leve.
Forsvinn
så fort du kan.
Bort, bort.
Slik
glemmer du
sulten.

Alltidhjemme 1995 



2 kommentarer:

  1. Uffm jeg som nettopp spiste 2 muffins, for jeg har slike smerter i en fot. Ja det er ikke bestandig så greit å vite hvordan man skal takle hverdagen.
    Klem

    SvarSlett
  2. Muffins er godt vet du :)

    Heldigvis takler vi hverdagen stort sett greit uansett, Sleper oss gjennom den eller hopper litt i ny og ne, men så er vi klare for neste dag ;)

    SvarSlett