torsdag 8. november 2012

Forbudte følelser









Hva er forbudte følelser? 
Er noen følelser ulovlige å ha? Hvilke følelser er da rette, hvilke er uakseptable? Hvordan skal man greie å holde forbudte følelser borte? Og hva skjer dersom vi slipper dem til?

Noen følelser kan oppleves som forbudte. Dette kan være følelser som en har fått sterke negative reaksjoner på, eller følelser som ofte blir sett på som negative.

Sinne - Sjalusi - Skam - Begjær

Følelser som gjerne blir sterke, som er vanskelig å legge bort når de først dukker opp. Hva er dine forbudte følelser? Hvilke følelser er du redd for å vise fordi du opplever dem som "farlige"?

Jeg opplever følelser som farlige. Alt for ofte. Sinne er vanskeligst. Er det lov å være sint da? Virkelig sint? Dersom jeg kjenner på sinne, så omformer jeg automatisk følelsen til noe annet. Eller hopper over den. Jeg er olympisk mester i å hoppe over følelser. Jeg kunne fint klart meg uten den tittelen.

Det er underlig, ja, egentlig ganske utrolig at jeg kan være redd mine egne følelser. Det er som om de prøver å overmanne meg. Hva skjer dersom følelsene får overta? Jeg blir gal, jeg er sikker på at det klikker fullstendig for meg. Følelsene kommer til å vokse og vokse og vokse til de har blitt et stort monster som vil rasere alt rundt meg. Alle jeg er glad i. Og det monsteret - jeg er monsteret. Ukontrollerbart og med en kraft som bare er ødeleggende. Disse følelsene, dersom disse forbudte følelsene får komme til overflaten, da sprekker det.Og jeg vil vise en del av meg selv som ingen kan være glad i. Da vil de som jeg behøver  forlate meg. Ingen kan være glad i en slik "umulig jente".

Hele mitt liv har jeg holdt slike følelser i sjakk. Mest sinne. Men også sjalusi og skam.
Når jeg hopper over følelsene mine, skyver dem bort, forsvinner de brått. Og blir til noe annet. Gjerne latter. Smil. Medgjørlighet. Hjelpsomhet.  Jeg dekker over følelsene og viser det motsatte av hva jeg føler, eller lar være å vise noe som helst. Tilbake står èn følelse som rest etter de jeg har fortrengt:

Sorg

Sorgen over meg selv. Sorgen over avstanden mellom det jeg føler og det jeg viser. Sorgen over at jeg ikke greier å håndtere disse følelsene som jeg selv har erklært som "farlige" Og i voksen alder: Sorgen over mangel på redskaper for å klare å stå i disse følelsene og uttrykke dem. Språk. Jeg mangler språk. Jeg har ikke lært å vise sinne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Når jeg blir sint, opplever jeg at jeg viser det alt for tydelig. Og får derfor dårlig samvittighet og følelse av kontrolltap. De rundt meg opplever samme situasjon annerledes - de har ofte ikke sett meg som mer enn "litt irritert".  Et lite snev av sinne - jeg opplever det som om jeg har tråkket over grensen. Langt over grensen. Av den grunn er et lite snev av sinne alt jeg makter å kjenne på.
Det er så mye tryggere å gjøre det jeg allerede kan -  dekke over følelsene og gjemme dem bort.




Bølgene skyller så smidig mot land,
visker vekk sinne og sorg
Sanden dekker over
de farlige tanker,
og gjemmer dem trygt i sin borg.

Alltidhjemme 1992

4 kommentarer:

  1. Så fint du beskriver dette, som jeg og sikkert mange andre vil kjenne igjen, med våre variasjoner.

    Jeg fant deg via Oppsummert, og er veldig glad for det. Så jeg kommer nok tilbake -

    SvarSlett
  2. Takk gamle ugle :)
    Ja, det er nok veldig mange ulike måter både å oppleve og håndtere "forbudte" følelser på. Og jeg tror de fleste, psykisk syke eller ikke, vil kunne kjenne på noe av det samme i varierende grad.

    Kjekt at du titter innom, det er alltid godt å få tilbakemeldinger på det jeg gjør :)

    Ha en fin dag!

    Hilsen meg :)

    SvarSlett
  3. Hei,
    en kommentar på bloggen min, ga meg tips om bloggen din, og det du skriver om her, kan jeg kjenne igjen ulike variasjoner av.
    Takk for at du skriver om dette.

    Her er lenke til et noe sint innlegg jeg skrev i dag:

    http://skrotliv.blogspot.no/2012/11/i-dag-ble-jeg-forbannet.html

    En fortsatt god dag til deg:)

    Bibbi

    SvarSlett
  4. Hei Bibbi :)

    Veldig fint dersom du får noe ut av det jeg skriver.

    Man vet jo aldri, noen ganger føles det som om en er ganske så aleine, på utsiden av "verden". Verden der livet går i full fart, og alle tilsynelatende mestrer alt og våger å sette sine egne behov på dagsorden. Jeg selv har nok gått for lenge i rollen som tilfredsstiller, dermed blir det vanskelig ikke bare å fremme egne behov, men også å skulle ha behov i det hele tatt. Og snille piker tramper jo ikke med beina i gulvet, snille piker smiler og gjør andre glade.

    SvarSlett