fredag 2. november 2012

Da dagene løp


 



Nå er det veldig lenge siden sist jeg skrev. Det ble fullstendig stopp. Jeg ser meg tilbake og kan ikke helt forstå hvor dagene ble av. Et slags tomrom der alt og ingenting har skjedd. Og jeg kjenner at det er helt greit. Med andre ord har det ikke vært noen kriser i denne perioden. Ingen store ups eller downs. Litt stress i ny og ne, men dette har vært mulig å stå i. Jeg har taklet hverdagen på en grei måte. Og det kjennes bra.

Dagene har løpt, men jeg henger ikke alltid med i svingene. Jeg vimser og vaser og tutler avgårde, og tiden drar meg med i en fart jeg ikke helt klarer å forholde meg til. Jeg er ingen Pusur som fyker frem med vidåpne øyne og full kontroll. Heller ingen Jølle med energi til å rase avgårde så snart noen ber meg om det. Det går heller langsomt. Men det funker det også.

Frykten min er at tiden går så fort at jeg mister det som er viktig i livet. Går glipp av de viktige øyeblikkene. Spesielt i forhold til ungene. Dette kjenner nok de fleste foreldre til i større eller mindre grad, vil jeg tro. Jeg er redd at min nedsatte evne til å se rundt meg vil medføre at jeg går glipp av en del av barndommen til barna mine. Jeg vet at jeg allerede har mistet perioder av den tiden vi skulle ha sammen - depresjoner har tatt sitt. Mangelen på evne til å se eller glede seg over de små tingene i hverdagen. Eller avflatede følelser som følge av medisiner. Jeg er tilstede, men henger ikke alltid med følelsesmessig. Problemer med å konsentrere meg om øyeblikket.

Så løper tiden.

Barna vokser og jeg savner de øyeblikkene jeg kunne hatt. Med dem. Med kjæresten min. Med familie. Venner. Arbeidskollegaer.
Noen ganger når barna er lei seg og savner noen, så forteller jeg dem at det kan være godt å savne. Ikke fordi følelsen i seg selv er god, men fordi man da vet at de man savner betyr noe for en. Man har noen å være glad i. På samme måte tenker jeg at det er bedre å savne øyeblikkene jeg har mistet, enn å være likegyldig. Likegyldighet gir ikke, den tar. Bjørn Eidsvåg har en sang det er lett å kjenne seg igjen i:




Tapte gyldne stunder av Bjørn Eidsvåg


Eg såg våren storma fram
men lot vær å sans' an
eg såg ein sommar dra forbi
uten meg ombord
Eg blei henført av ein vals
men lot vær å dans' an
mang ei stille, hellig stund
knuste eg med ord


Tenk om det hadde vært et sted
ein kunne få tebake
alle øyeblikk ein ubetenksomt lot få gå forbi
eit slags hittegodskontor
for tapte gyldne stunder
diamanter som ein overså på grunn av dårlig tid
eller mangel på mot
te å ta imot

Eg såg ein unge bli te mann
før eg fekk tid t' snu meg
me sko ha møkje tid i lag
men den forsvant
Du sa at du var glad i meg
men eg lot vær å tru deg
og eg oppdaga for seint
at det va sant







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar