tirsdag 11. september 2012

Du pappa, kan jeg kalle henne mamma?






Da jeg vokste opp var mamma og pappa sammen. Jeg visste ikke om noe annet. Det var èn jente i klassen som bodde sammen med bare mamma. Slik var det bare. Faren bodde i et annet land, så da kunne han jo ikke bo med dem. Barn trekker ofte enkle slutninger. Ting bare er som de er.

I dag har en stor andel av barna i en skoleklasse skilte foreldre. Gjerne også stemor, stefar eller stesøstre. Noen har til og med mer enn fire besteforeldre. De kan ha to hjem. Bo halve tiden hos mamma og halve hos pappa. Eller ha en mamma eller pappa de ser bare noen helger i måneden. Noen ferier. Enkelte har også en mamma eller pappa de aldri ser.

Noe har de fleste av disse barna felles. De har blitt revet ut av en trygg tilværelse, og må tilpasse seg den situasjonen foreldrene har forårsaket.

Dette er skilsmissebarna.

Samlivsbrudd er vonde. Det kan handle om svik, utroskap, vold, krangling og episoder som er opprivende for både foreldre og barn. Knuste drømmer. Tilværelsen blir snudd opp ned. Ingenting oppleves å være som det en gang var.

Ved noen brudd kan det bli enklere og bedre for de voksne. Mange venter gjerne i lengste laget med å skilles, noen ganger av misforstått tro på at de skal skjerme barna, noen ganger i håpet om at forholdet fremdeles er liv laga.  Da kan bruddet bli enda vanskeligere.

Barn velger aldri et brudd.
Barna heier på familien, at mamma og pappa skal bo hos dem og være glade i dem. Begge foreldrene.

"Pappa kan ikke være glad i meg hvis han bare reiser og ikke vil bo her mer. Hvorfor er ikke pappa glad i meg mer? Hvordan kan jeg få mamma og pappa til å bli kjærester igjen? Pappa vil sikkert ikke bo her fordi jeg ikke lyer. Pappa er sikkert glad for å slippe å rydde etter meg."
Dette er noen av mange tanker barn kan få når foreldrene skilles. Det triste er at barna kan ta på seg ansvar og skyld for det som hender. Foreldrene kan ha vanskelig for å se barna i denne tiden når de selv har det vanskelig. I enkelte tilfeller kan de også pålegge barna sine oppgaver og ansvar som de overhodet ikke er modne for å hanskes med. Og informasjon de aldri skulle hatt i sin unge alder.

Mine barn er skilsmissebarn.

Barna opplevde et brudd der pappa flyttet ut.  De ble fortalt at det var fordi mamma og pappa ikke lenger var kjærester, vi var bare venner og ikke glade i hverandre mer på den måten som kjærester er.
Dette er seks år siden. Likevel husker de begge to godt den dagen da mamma og pappa sa at de ikke var kjærester mer. Slikt setter spor. Den typen spor som vi ønsker å skåne våre barn fra å få.

Barna våre skulle bo hos meg.  Far ønsket også dette. Slik kunne han gå videre og oppfylle sine drømmer og skape en ny familie, et nytt liv.
I starten var samværet med far greit. Etterhvert som jeg krevde barnebidraget fastsatt av NAV, ble tilværelsen en helt annen for barna. Med ett ble de offer for en maktkamp der de sto i skuddlinjen. Far la sine økonomiske bekymringer på dem, i en slik grad at barna kom hjem til meg og sa at de ikke trengte barnebidrag fra pappa. Pappa hadde ikke penger til å betale, han ville ikke greie å kjøpe mat. Barna fikk høre at mamma bare brukte barnebidraget på seg selv. Ungene havnet i en situasjon der de ble budsendere fra far. De fortalte hvordan jeg tok alle pengene til pappa. De fortalte at pappa hadde sagt at jeg heller ville være med den nye kjæresten min enn med dem. Gutten min gråt mye. Jenten min viste mye sinne.

For barn en umulig situasjon. En lojalitetskonflikt som preget hele tilværelsen deres.

Barna har opplevd en turbulent tid. År der jeg har måtte legge lokk på mange av mine egne følelser for å skåne dem. Raseriet over faren som skaper denne lojalitetskonflikten hos barna. Pålegger dem et enormt ansvar. I takt med at far har gitt dem for mye og ofte usann informasjon om hvordan ting henger sammen, har jeg  måtte holde tilbake fakta og dempet hans utsagn uten å kunne slå tilbake. Fristelsen har vært stor. Lysten til å fortelle barna om svik, utroskap og løgner som faren har begått. Lysten til å servere dem min versjon.Hva ville det føre til? Det ville skapt:

Større lojalitetskonflikt og  vanskeligere oppvekst for barna.

Vi er voksne. Brudd som for oss kan være vanskelige, kan oppleves som en katastrofesituasjon for barna. Det er så lett å glemme. Vi vet det. Det skrives artikkel etter artikkel om skilsmissebarna som blir glemt ved samlivsbrudd. Likevel er vi dessverre ofte mest opptatte av oss selv - våre egne skuffelser og kampen mot eksen.

Som tidligere nevnt hadde jeg både mamma og pappa i samme hus da jeg var barn. I voksen alder skilte mine foreldre seg. Et bittert brudd der utroskap var en del av bildet.
Min far satt igjen forlatt og med raseri over min mors utroskap. Jeg var voksen. Ikke barn. Likevel ble jeg dratt inn i en lojalitetskonflikt som ble vanskelig. Er vanskelig. Pappa vil ikke se mamma. Barnebesøk blir med enten mormor eller morfar tilstede. I starten ville han ikke høre om henne. Hver gang jeg hadde snakket med min mor lot jeg være å fortelle det til min far. Han ville blitt skuffet over at jeg hadde kontakt med henne. Han omtalte henne kun i negativer.

Jeg var voksen da mine foreldre ble skilt. Med mulighet for å forstå hva som skjedde. Barn er ikke like heldige. De er prisgitt vår evne til å håndtere bruddet på best mulig måte. Samarbeidet oss foreldre imellom er avgjørende for hvordan barn vil komme gjennom den vanskelige tiden.

Det er et umulig valg - å velge mellom en mamma eller en pappa.



Håkon Banken - Pappa kan jeg kalle henne mamma




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar