lørdag 18. august 2012

Ser du meg? Hører du meg?

Som barn er vi avhengige av omsorgspersonene våre. I den tidligste perioden er dette oftest en mamma.
Spebarnet er prisgitt mamma, og i starten opplever det seg selv og mamma som ett. Barnet begynner så å oppdage at om det skriker, kommer mamma og trøster, gir mat eller bytter den bleien som kjennes som et ubehag. Barnet opplever at behovene blir dekket, det opplever tilværelsen som trygg. Det får en tillit til verden, en opplevelse av håp og forventning. Opplevelsen av å være "riktig", en grunnleggende positiv identitetsfølelse.

Definisjon:
I psykologien brukes identitet om den del av personens selvoppfatning som oppleves som særlig sentral, ekte og typisk for vedkommende. «Å finne sin identitet» vil si å danne et selvbilde man føler man kan akseptere og leve opp til, og så etablere en livsstil som svarer til dette bildet.

Ikke alle får en slik positiv identitetsfølelse. Det kan oppstå mangler i samspillet mellom mor og barn. Dersom dette skjer, kan barnet oppleve tilværelsen som utrygg, behovene blir ikke møtt. Det kan medføre en grunnleggende følelse av å være "feil".
Noen ganger handler dette om umodenhet fra mors side, hun evner ikke å fylle barnets behov. Når barnet skriker kan det oppleve at mor gjentatte ganger ikke kommer. Oppleve at det ikke blir sett eller hørt. Kanskje mor er avvisende, eller ikke gir den viktige nærkontakten som et lite barn behøver. Noen ganger handler det om fysisk atskillelse, som når små barn må på sykehus.

Det fins en del mennesker med psykiske lidelser som opplever at de har en grunnleggende negativ selvfølelse. Da jeg ble født, ble jeg lagt i kuvøse. Deretter lå jeg lange perioder på sykehus. På 70-tallet var det ikke vanlig at foreldre var hos barna på sykehuset, kun ved visitter. For min del ble denne viktige perioden i et spebarns liv, tilknytningsperioden, forstyrret av sykehusinnleggelser. Mamma var borte. I voksen alder er jeg fremdeles preget av den starten jeg hadde på livet. Har en grunnleggende opplevelse av å være "feil", og en opplevelse av at mamma aldri egentlig har vært glad i meg. Jeg har ingen egenverdi. Jeg vokste opp og ble den lille jenten som forsøkte å bli elsket ved å være snill nok. Flink nok. Glad nok. Underholdende nok. Men det ble aldri nok. Jeg hadde allerede dannet opplevelsen av at jeg var "feil", ikke bare at det jeg gjorde var feil.

Fremdeles er min selvfølelse avhengig av at det jeg gjør er bra nok. Det holder ikke at det jeg gjør er er bra, det må være perfekt. Hvem er jeg dersom jeg ikke en gang greier å gjøre ting helt rett? Jeg har i voksen alder utviklet en ekstrem prestasjonsangst. En angst som virker uforståelig for de fleste.

Hvordan i all verden kan jeg få angst av å skrelle poteter eller dekke et bord? Være forelder på et foreldremøte eller henge opp et bilde?
Jeg kan gjøre noe galt.
Skrelle potetene på en klomsete og treg måte. Dekke bordet feil. Bli opplevd som en merkelig eller dårlig forelder på møtet. Jeg kan henge bildet på et sted det ikke passer i forhold til stuen. Jeg kan avsløre overfor andre det jeg tenker om meg selv: at jeg er "feil".
Av den grunn står alt på spill for meg ved de enkleste aktiviteter. Dersom noen oppdager at jeg er "feil", vil de gå fra meg, slik mamma gjorde da jeg var liten.

Slik er angst. Dukker opp i situasjoner der det ikke er noen reell fare. Den utløses av en opplevd fare. Situasjonen vi står overfor minner om en tidligere opplevelse som har vært angstfylt.

Vi har fortiden med oss. Den har gjort oss til den vi er i dag. Det betyr ikke at en vanskelig fortid blir en håpløs fremtid. Det betyr bare at en vanskelig fortid kan gi større utfordringer.



"PERFECT" av Alanis Morissette:

 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar