mandag 27. august 2012

Jeg trodde vi var like




Da jeg var barn, var alle like. Noen hadde strengere foreldre enn andre, enkelte hadde flere bøtter og spader. Barbiedukker og radiostyrte biler. Det hendte  at noen barn var brune, og det var litt merkelig. Det var som om jeg ikke helt visste hva disse brune barna likte å leke. Jeg fant fort ut at vi lekte likt.

Vi voksne kan være veldig raske med å se forskjeller. Vi kategoriserer, vurderer, inkluderer, ekskluderer, kommenterer, devaluerer og bruker fine ord for å rettferdiggjøre vår opplevelse av de rundt oss.

Det var godt å være barn.

Den gangen da de største forskjellene skapte misunnelse i form av: "Det er urettferdig at ikke jeg også får sånn trillebår!" Slike forskjeller kan man lære seg å leve med. Kanskje enkelt for meg å si, vi hadde det meste vi behøvde. De jeg lekte med var de som bodde nærmest. Ikke de med tøffeste klær eller rett hårfrisyre. Dette var den gode tiden i barndommen, den tiden da det kun er foreldrene som bryr seg om at barna skal vise at de er vellykket. Eller kanskje det ikke var like viktig den gangen? Jeg vet ikke. Jeg var bare et barn. Det var ikke min plass på rangstigen som var i fokus da vi lekte skole eller bygget hytte.

Noe skjedde.

Jeg aner ikke hvor det skjedde. Når det skjedde. Hvordan det skjedde. Men en dag var vi ikke like mer. En dag var det en som kalte meg liten. En som kalte meg mini. En som kalte meg musen. En som sa jeg hadde kommet feil da jeg gikk til skolen i 1. klasse. Barnehagen var den andre veien.


Jeg smilte og lo. Tøyset med. Overhørte. Var glad.Lot være å fortelle de voksne da jeg kom hjem. Viste ikke at annerledesheten var vond. Viste ikke at jeg adopterte de andre barnas syn på meg - jeg ble liten.

Jeg er fremdeles liten.  Mindre enn alle andre.


Skulle ønske jeg var stor nok
til å nå opp til
toppen
 av meg selv 

Alltidhjemme 1992



Nå er jeg mamma. Og jeg vet til tider mer enn jeg ønsker å vite. Det hadde vært godt å kunne sitte på en skoleavslutning og lytte til barna som synger stolt på scenen - uten å undres hvem av dem som bærer masker for å skjule hverdagen sin. Skjule hvordan ting er i familien. Eller skjule den negative opplevelsen av seg selv som noen har påført dem. Skjule skam eller overgrep.
Jeg vet at de barna er der. Alene bak smilende masker.



7 kommentarer:

  1. Au, nå får du fram tårene mine!

    Jeg tvinger dem tilbake og prøver å tenke igjen..
    Vi som er foreldre i dag kan gjøre mye for at andre lettere skal kunne bære det som tynger dem. Vi som selv har utfordringer som ikke kan skjules for barna kan også gjøre mye ved å selv være åpne.

    Jeg har tro på åpenhet, jeg tror det tunge blir lettere å bære dersom en er åpen om det vanskelige. Noen ganger blir det mindre vanskelig når en ikke sitter med det alene mer.

    Det usagte blir fort tabubelagt. Jeg tror at noe av det tyngste vi kan påføre våre barn er våre egne tabuer. Å ikke kunne snakke åpent og fritt tror jeg kan være skadelig.

    Hva tenker du om dette?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen! :)

      Selv tenker jeg at taushet dreper.
      Kveler håp, skaper hemmeligheter som kutter oss gang på gang.

      Der ingenting blir sagt, kan heller ingenting bli gjort.

      Som voksne er det vår oppgave å skape åpenhet rundt tema som er tabubelagte. Skape rom for samtale rundt temaer som barn gjerne tier om - av hensyn til andre, eller av frykt for hva som kan skje dersom de forteller.

      Og det er ingen lett oppgave.
      Vi bærer vår egen skam, våre egne tabuer, vår frykt for å snakke om ting som fremdeles gjør vondt for oss. I møte med barn som har det vondt, er det lett å føle seg maktesløs. Opplevelsen av å være maktesløs kan gjøre at vi vegrer oss for å ta disse samtalene. "Noen har vel sikkert sett at barnet har det vondt og hjelper det?" Noen. Noen er dessverre ofte ingen.

      Jeg har visst 1000 tanker jeg kunne delt rundt temaet

      barn - hvem skal se dem?

      Men til syvende og sist tenker jeg at det du nevner her er det helt sentrale; ÅPENHET.

      Så er det opp til oss voksne å være åpne på riktig måte - tilpasset barnas alder. Og slik at vi fratar dem ethvert ansvar de kan pålegge seg selv i forhold til å skulle "hjelpe" eller "løse" de voksnes eller andre barns problemer.

      Med mer åpenhet rundt vanskelige tema, vil det også bli lettere for barn å si ifra dersom noe er vanskelig. De kan være trygge på at "det ikke bare er de som har det slik". Vi gir barna en mulighet til å sette ord på hva de opplever, og slik kan de kanskje også lettere fortelle oss voksne.

      Alt vi ikke forteller barna våre, må de gjette seg til. Barn observerer atskillig mer enn vi tror. Så det vi tror vi beskytter dem fra ved å tie, kan like gjerne gjøre dem veldig utrygge.
      Det er nå blant annet opprettet grupper for barn av psykisk syke foreldre. Heldigvis har det kommet en forståelse av viktigheten av å fortelle barn om psykisk sykdom. Slik får de en mulighet til å orientere seg og forstå hvorfor mamma bare vil sove og sove. Eller hvorfor pappa ikke tør å gå i byen.

      Jeg tror vi er på vei i riktig retning, men det er mange tabuer som skal brytes.

      Vi må våge - våge å stå opp for barna selv om det betyr at vi selv må ta større ansvar. Det er vår jobb. Som voksne :)

      Slett
    2. PS! Sjekk gjerne linken nedenfor under MINE LINKER

      - Når barn er pårørende

      Slike sider som denne burde mange ha visst om :)

      Slett
  2. Jeg tenker at det er viktig at vi som er voksne tar initiativ til å snakke om det vanskelige og ikke lar det være opp til barnet. Det er lett å la det usagte forbli usagt i tro på at barn ikke har behov for å snakke, men jeg tror det er en misforståelse.

    Det er bra at du har mange tanker om temaet. La det bli til mange innlegg!

    Det er bra at det finnes grupper for barn av psykisk syke, jeg skulle ønske at det fantes noe lignende for barn av foreldre med fysiske sykdommer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Barn blir ofte glemt. Eller pårørende generelt sett. Men spesielt barn, de behøver en stemme som snakker for dem og deres behov. Og vi voksne - kan kanskje være litt selvsentrerte til tider..? ;)
      Jeg tenker at barna behøver noen utenfor familiens 4 vegger for å få bearbeide og få forståelse for foreldrenes psykiske/fysiske sykdom. Ved sykdom, har de voksne i perioder nok med seg selv og sine vanskeligheter. Vi vil alle tro at vi evner å se våre egne barn. Alt annet er sårt å tenke på.

      Jeg har ikke innsikt i tilbudet til barn av fysisk syke foreldre, men det overrasker meg ikke dersom dette er dårlig.

      Blir nok noen innlegg som vil omhandle tema jeg anser som viktige i barns liv. Farget av egne eller andres erfaringer.
      Takk for gode tilbakemeldinger lammelaartanker!

      Det er godt å se at du er engasjert :)
      Det er det barna trenger - engasjerte voksne!

      Slett
  3. Dette er sterk tekst. Jeg måtte gråte litt.
    Dessuten er du stor. Mye større enn du tror.
    Mobbetema er heldigvis veldig aktuelt nå.

    For noen barn er skolen et tryggere sted.
    Et sted man kan være sin egen. ..

    God helg!

    SvarSlett
  4. Takk for varme ord Bente :)

    Ja, jeg er glad det tas tak i problemene rundt mobbing. Selv opplevde jeg nok "mobbing light-versjon", dessverre er det mange som får atskillig hardere medfart både fysisk og psykisk. Men det er for meg et tema verdt å skrive om, for det angår så mange.
    Nå har jeg selv to barn, og det er for våre barn vi må kjempe for å unngå at mobbing får rotfeste spesielt på skoler, tenker jeg.

    SvarSlett