mandag 13. august 2012

Jeg er her

Da jeg skulle starte denne bloggen, var tanken min å se om det var mulig å ha en lukket blogg, en slags personlig dagbok. Noe som var bare mitt. Det tok ikke lange tiden før jeg kjente på et behov for å være synlig. Det overrasket meg.

Det er så mye enklere å gjemme seg bort. Da slipper man å kjenne på prestasjonsangst. Frykten for at den man er, ikke er bra nok. Men gjør man dette, skjuler hvem man er, så tar man samtidig et steg bort fra omverdenen. Et steg bort fra mennesker. Ved å rygge på den måten, opprettholder jeg et mønster som angsten holder meg i:
Dersom jeg ikke lar noen komme nær meg, kan heller ingen gå fra meg. Dersom noen virkelig lærer meg å kjenne, vil de oppdage hvor elendig jeg egentlig er. Da vil jeg bli forlatt. Det er tryggere å avvise enn selv å bli avvist.

Slik er angsten.
Lukker dører. Gjør at jeg trekker meg bort fra de jeg behøver. Isolerer og skaper ensomhet.

Det kjennes litt skummelt å si at jeg vil være synlig. Med ett er det en stemme i meg som sier: "Man skal ikke si slikt. De fleste vil vel bli sett, men slikt snakker man ikke om."

Jeg tror det er viktig å våge å være synlig. Våge å vise hvem man er. Hvordan kan vi ellers lære oss selv å kjenne? Det er i møte med andre at vi vokser og utvikler oss!

En gang mottok jeg et dikt fra en behandler. Det handler nettopp om hvordan vi alle behøver noen som ser oss, noen møter oss på en måte som gjør at vi våger å vise hvem vi er - hvem vi er bak maskene og ordene som vi så ofte beskytter oss bak:

"Please Hear What I'm Not Saying" av Charles C. Finn
Et dikt som har spredd seg over hele verden via internett. Et dikt  som har betydd mye for mange mennesker:

Please Hear What I'm Not Saying

(Øverst på diktsiden kan du også høre forfatteren lese diktet)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar