onsdag 15. august 2012

Hodet etter shopping med ungene





Jeg har noen ganger lurt på hvordan det ser ut i topplokket etter en slitsom økt med ungene.
I bunn og grunn tror jeg at det ser ut sånn ca som på bildet her; Løst og fast om hverandre, vanskelig å fokusere, lite system. Tanker går i hver sin retning, eller stopper fullstendig opp.

Shoppingtur for å få i hus siste rest av skolesaker er et eget kapittel. Skoleklær, gymsko, farger, mapper, andre småting. Litt mat må også til, så da blir det kø for å bestille. Barn som står i bakgrunnen og forteller hva de vil og ikke vil ha på pizzaen. Bak disken står en dame og snakker et språk som verken jeg eller ungene forstår. Men vi smiler og sier hva vi vil ha. Og jeg hvisker til min datter: "Hva sa hun? Skjønte du hva hun sa?" Min datter ler litt og rister på hodet.


Handleturen er over. Det tar litt tid å ta seg inn igjen etter flere timer i butikker. Jeg er fremdeles litt ufokusert, har hodepine som jeg ber kaffen ta seg av. Det er uvant å gå lenge på et senter. Jeg er uføretrygdet, vant til å ikke komme meg noe særlig ut. Og går jeg ut, er det stort sett korte turer med klare mål. Barn er annerledes. De løper hit og dit. Ungdommen ser etter sminke, gutten er mest opptatt av lekebutikken. Hva jeg er opptatt av? Å få ting unnagjort - raskt.
Når sommervarmen har inntatt butikkene, blir det vanskeligere å være der. Varmen gjør meg svett, ør og jeg får problemer med å fokusere. Da er veien til angst kort, når man legger til mye folk og mange ventende gjøremål. Med to barn hakk i hel, kan man ikke bare melde pass og stikke av.

Det er etter slike dager jeg lurer på hvordan i all verden jeg skulle klare å arbeide. Jeg blir stadig like overrasket over hvor mye energi jeg bruker på å gjøre ting som andre tar for gitt. Det er da jeg kan kjenne på sorgen over det som aldri ble.
Jeg er i 30-årene, og skulle hatt yrket jeg er utdannet til. Skulle hatt struktur i hverdagen med jobb fra 7-15. Arbeidskollegaer, venner, utfordringer på arbeid og muligheter for selvrealisering. Kjenner savnet etter å få utvikle meg, vokse. Følge opp ungene på foreldremøter og på samlinger der foreldre ventes å stille i skole eller fritidssammenheng.  Opplevelsen av  at angst og psykisk sykdom stjeler store deler av livet mitt. Jeg står tilbake og føler meg en smule forrådt.


2 kommentarer:

  1. Hei :) Jeg har ikke selv erfaring med akkurat de tilstandene du beskriver i "Om meg", men jeg kjenner meg allikevel igjen i mye av det du skriver. Kanskje ved det å ha en kronisk sykdom, svingende forløp. Forsøkene på å fungere som før allikevel. Gjøre det som er forventet men ikke helt klare det.. Betraktningene man da gjør seg.
    Takk for en fin blogg, du skriver veldig godt :)
    Følger deg gjerne videre.

    SvarSlett
  2. Heisann!
    Takk for flott tilbakemelding :) Det er veldig godt å vite at andre kan relatere seg til deler av det jeg skriver. Vi opplever alle ulike ting, men i bunn og grunn tror jeg de fleste av oss har områder der livet byr på utfordringer. Kjekt at du titter innom :)

    SvarSlett