søndag 12. august 2012

En hel mamma

Jeg har tidligere i profilen min nevnt at jeg har bipolar lidelse og angst. Dette er noe jeg HAR, ikke noe jeg ER. Og forskjellen er stor. Det tok tid fra jeg fikk diagnosene til jeg klarte å skille mellom dem og meg selv. Tidligere var jeg diagnosene. Den håpløse psykiatriske pasient.

En barndom med lange perioder atskilt fra foreldrene mine, og uheldige tilknytningsmønstre, har satt sine spor. I dag viser disse sporene seg som angst. Men kanskje vel så sterkt har det resultert i manglende identitetsfølelse. Opplevelsen av å ikke vite hvem jeg selv er - opplevelsen av å mangle en indre kjerne. Av den grunn speiler jeg meg i de jeg møter. Etterstreber å bli den jeg tror andre ønsker jeg skal være. Mønstre jeg lærte som barn, mønstre jeg klamrer meg til som voksen.
En slik sviktende identitetsfølelse påvirker både selvfølelsen, selvbildet og selvtilliten min.

 DEFINISJONER:
• Selvfølelse er det vi føler om oss selv
• Selvbildet er det vi tenker om oss selv
• Selvtillit er opplevelsen av å mestre

I dag er det søndag. Dagen i dag er god. Jeg føler meg hel - en hel mamma.
Vi har alle ulike roller avhengig av hvem vi er sammen med og hva vi gjør. Min tryggeste rolle er mammarollen. Som mamma kan jeg være meg. Prestasjonsangsten trigges ikke i møte med barn.

En gutt kommer hoppende inn på kjøkkenet denne morgenen. "Jeg har vasket hender", sier han og smiler bredt. Henter ivrig et forkle, og ber om hjelp til å knyte løkke bak på ryggen. "Kan jeg ta deigen ut av bollen? Se mamma, det kommer dype huller i deigen!"

Dette er stunder det er verdt å skrive om. Disse små øyeblikkene av pur glede. Smilende barneøyne som varmer et mammahjerte. Jeg er hel. Jeg er viktig. Jeg er mamma. Og jeg får noe til.
Vi er nok nesten like stolte og glade der vi står og baker - jeg og sønnen min. :)

  
                                        LITEN LYKKE av Kaia Huuse






3 kommentarer:

  1. Herlig innlegg! Altså, det om gutten og det at du er trygg i mammarollen! Også fint å se hvor reflektert du er. Kjenner meg veldig godt igjen i det at du tidligere VAR diagnosene. Det var jeg også. Nå bryr jeg meg lite om diagnosene mine. Greit at psykologen har noe å gå etter, men jeg føler meg som MEG. Jeg har symptomer, og de jobber jeg med, men jeg bryr meg lite om hvilken diagnose de hører under. Jeg er meg, ikke en diagnose.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for koselig tilbakemelding Sandra :)
      Selv opplever jeg at det å "henge se opp i" diagnosene man får, og bygge sin identitet rundt dem, er noe mange med psykiske lidelser gjør. Veldig synd, for det bremser utviklingen og håpet om å bli frisk eller få en bedre hverdag. Masse lykke til med din hverdag og de utfordringene du møter :) Det nytter å jobbe for å få det bedre, og det er også for meg viktig å stoppe opp og faktisk legge merke til de små øyeblikkene som jeg beskriver her. De går så lett forbi og blir en selvfølge om en ikke ser seg litt rundt ;)

      Mvh Alltidhjemme

      Slett
    2. Glemte å spørre deg om det er okei at jeg linker til bloggen din her :)

      Slett