søndag 26. august 2012

Blomsten jeg aldri så



Depresjonens vesen er underlig. Denne evnen til å dempe farger og skape avstand til omgivelsene. Noensinne kjørt bil og oppdaget at du har "mistet" et stykke av bilturen? Vært i dine egne tanker og ikke observert særlig annet enn det mest nødvendige på veien?

Slik er depresjonen.

En dag gikk jeg til legen og lurte på om jeg hadde fått dårlig hørsel. Jeg klarte ikke å høre skikkelig hva de andre sa, spesielt når vi satt flere sammen. Jeg opplevde at samtalene ble bruddstykker, det måtte være svekket hørsel. Jeg ble sendt til spesialist, resultatet var uventet: ingen hørselforandring.

Tiden gikk og depresjonen ble tydeligere. Men det tok år før jeg kunne se tilbake og se sammenhengen; jeg "mistet" deler av samtalene på grunn av konsentrasjonsvansker. Jeg klarte ikke å forstå hva som ble sagt. Kanskje ikke så rart når man er mest tilstede i sitt eget hode..

Dette var første depresjonen der  jeg selv forsto at jeg var deprimert. Når depresjonene varer lenge eller kommer ofte, kan denne tilstanden av "mangel på tilstedeværelse" bli markant. "24/7", sier min datter ofte om altoppslukende ting. Med andre ord blir det vanskelig å ta tilbake fargene. Luktene.Forskjellene på årstidene i naturen. Det meste er grått, få inntrykk når inn. Kanskje ikke så rart at gleden og meningen i tilværelsen blir borte i en slik tilstand?

Det har tatt åresvis ETTER depresjonene å ta tilbake livet. Lære å observere. Alle årene med manglende tilstedeværelse har gjort det vanskelig å se rundt meg. Av den grunn er det fremdeles gull verd når noen sier: "Se de nydelige fargene på trærne!" "Her var det mange flotte bilder!"
Jeg behøver hjelp til å se rundt meg. Det må læres på nytt. De fleste observerer automatisk, og dette setter i gang følelser og tanker. Hos meg må jeg ofte tenke først: "Nå er jeg på tur, jeg må prøve å huske å se meg rundt". Da oppdager jeg trærne, fuglene og det som fins rundt meg. For en stund.

Merkelig?

Ja, jeg kan oppleve det underlig selv. Og det kan få meg til å føle meg annerledes. Som om depresjonen fremdeles holder fast i meg, tar en del av livet jeg nå skulle ha fått tilbake. Med trening slåss jeg for å få ta del i livet, de positive opplevelsene som jeg får servert hver eneste dag.

Noen ganger lurer jeg på om også andre har problemer med tilstedeværelse også etter depresjonene. Ingen jeg har møtt har bekreftet dette. Dermed blir det en annerledeshet som jeg gjerne skulle vært foruten.

En sorg over blomsten jeg aldri så.

4 kommentarer:

  1. Et veldig fint innlegg som jeg tror kan treffe mange. Derfor vil jeg dele dette med mine følgere på Facebook. Om du vil følge med på kommentarene som kanskje kommer finner du dem her:
    https://www.facebook.com/Lammelaartanker

    Jeg tror ikke opplevelsen din bare handler om depresjon, jeg tror mange andre sykdommer også kan oppleve det samme. Det handler om evnen til å være tilstede i seg selv og de tingene som skjer rundt en.

    Jeg vil takke deg for å skrive om det som mange andre lar bli i tausheten! Ved å dele gjør du det mindre tabubelagt å ikke stråle av lykke til enhver tid.

    Ps! Det er veldig vanskelig å få kommentert hos deg fordi du har på den "bekreft at du ikke er en robot"-kontrollen på. Kan du fjerne den? :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og hå!

      Så kjekt at du deler :)
      Jeg tenker at det er mange som opplever vanskelige tider, og muligens også har noen tanker eller erfaringer som kan ligne mine. Og da håper jeg jo at bloggen min kan gi noen en og annen følelse av gjenkjennelse, følelsen av at det de står i ikke er så unormalt og sjeldent. Og ikke minst: Kanskje noen kan komme LITT nærmere tanken om at det er lov å være syk, og absolutt ikke skambelagt. Det er lite skambelagt å brekke en fot.. ;) Hvorfor skal vi da pålegge oss selv denne skamfølelsen dersom vi er deprimerte eller er psykisk syke?
      Ha en finfin dag!

      PS! Tror jeg har klart å fjerne den robot-greien, gi gjerne et ord dersom jeg ikke fjernet den :)
      Fordrar ikke de robot-greiene, jeg sliter med å se hva som står der.. :D




      Slett
  2. Jeg synes det er fint, at du skriver om dette, og jeg kjenner igjen dette grå landskapet.
    Et landskap jeg ikke ante var så grått, før de mest utfordrende årene slapp taket.
    Da satt jeg med store huller i min hukommelse. Noe jeg merket godt, da jeg traff en ungdomsvenn for en stund siden, og deler av den tiden vi hadde sammen, var som blåst borte for meg. Jeg hadde grovskissen, men detaljene var borte.

    SvarSlett
  3. Takk for svar Bibbi.
    Slik du beskriver det, har jeg også opplevd tilværelsen. Disse "hullene" i hukommelsen, undres til tider hvordan det er mulig å observere så lite. Som du sier, grovskissen er der. Godt beskrevet!

    SvarSlett