torsdag 16. august 2012

Å bo i bur



Følelser
er som en fugl i bur.
Iblant må de slippes ut.
For å erfare at det likevel
er tryggest å bo i bur.


Noen dager er av det slaget som får en til å møte seg selv og andre mennesker. Det er som om følelser, tanker og omgivelser blir ett. De flyter over i hverandre på en måte som er god. Disse dagene er jeg tilstede. Møter menneskene rundt meg på en avslappet måte, det jeg føler og tenker står i forhold til det jeg viser.
Enkelte dager greier jeg ikke å se meg selv. Vil ikke se meg selv. Det er som om hode og kropp ikke hører sammen. Følelsene holdes på plass, stengt inne i et bur. Noen ganger fordi jeg ikke orker å forholde meg til tankene og de kroppslige reaksjonene de kan utløse. Andre ganger er det som om de har satt seg fast, jeg når dem ikke.
Når følelsene er i bur på denne måten, skapes det gjerne en sorg. Sorgen over seg selv. Sorgen over den avstanden som er mellom følelser og uttrykk. Sorgen over den opplevde tryggheten ved å bo i bur. Det er en stor verden der ute. En tur utenfor buret kjennes bra. Dersom man har kontroll over flyturen. Dersom en ikke møter vindu eller speil. Da er det straka vegen inn igjen. Tilbake til tryggheten.
En gang iblant får jeg for mye luft under vingene. Jeg klarer alt. Flyr stolt, ut av bur, ut av hus, høyt høyt. Leker meg over skyene. Flyr steder bare jeg kan fly. Jeg er en utvalgt fugl. Den ene som kan gjøre alt. Fuglen som vet at ingen andre har skjønt hva livet dreier seg om. De andre lever sine patetiske liv i en meningsløs tilværelse. Jeg, bare jeg lever. Slik er hypomaniens verden. Den sterkeste rus jeg noensinne har møtt. Når flyturen er over, blir gjerne fallet stort. Buret jeg kryper inn i føles bittelite - som en tvangstrøye. Jeg  orker ikke å kjempe for å komme løs. Jeg har blitt en av dem jeg flirte av som hypoman, en av de som lever sine patetiske liv i en meningsløs tilværelse. Depresjonen styrer skuten.
I dag skal jeg styre skuten.
Barna har startet på skolen i dag, lettkledde i nydelig sommervær. Ingen av dem har for mye luft under vingene, og jeg håper de aldri vil få det. Selv har jeg middag i ovnen og skal dekke bordet.
Jeg er mamma - jeg står ved roret.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar